Dette innlegget kommer til å høres ut som en rekke i-landsproblemer, og det er fordi det er nettopp det det er. 

Jeg hadde nok i overkant store tanker om hvor fantastisk det året kom til å bli, og hadde gledet meg hver eneste dag i over ett år. Jeg ble derfor overrasket da jeg etterhvert ikke møtte samme begeistring for nye opplevelser og et liv ombord i seilbåt.
Ikke misforstå, jeg sitter fortsatt igjen med stort sett bare fine opplevelser og erfaringer. Et år jeg aldri ville vært foruten. Men, det var definitivt enkelte perioder som var av den tyngre sorten.

Livet på båten ble brått mindre idyllisk når stormene og snøen kom.

En av grunnene til dette var at det ble vanskeligere å motivere seg for nye opplevelser. På en måte så hadde jeg opplevd så mye fint hele tiden at det ble vanskelig å toppe det neste. Jeg rakk ikke å fordøye inntrykkene og glede meg til nye opplevelser.  Jeg ble rett og slett litt mett på opplevelser til tider. Det høres kanskje rart ut, men det ble en del av hverdagen.

Når det skortet på motivasjonen ble det derfor i perioder tungt når båten og været jobbet i mot oss. Dagene ble etterhvert kortere, temperaturen sank ned mot null grader, vinden og regnet sto på nesten hver dag, og seilbåten presenterte oss for nye problemer støtt og stadig. Det tok også veldig lang tid å komme seg fra A til B med seilbåten som holdt en snittfart på ca 10 km/ (med brukbare forhold). Hadde vi motvind og bølger hadde vi hastighet på 5-6 km/t (tilsvarer rask gange).

Vi hadde også sett for oss at vi hadde masse av tid til å besøke alle kriker og kroker av norskekysten, men dette viste seg å være en umulig oppgave, og vi måtte derfor skuffet seile forbi store kystområder vi hadde gledet oss til å bruke tid på. 

Vi rakk dessverre bare to dykk lands hele helgelandskysten!
Vi måtte dessverre seile forbi store deler av den fatastiske vestlandskysten

Siden vi opererte langs kysten var det svært viktig at vær og vind spilte på lag, og jeg tipper at nærmere 30% av reisen ble brukt ned i seilbåten i vente på bedre vær. Sånn sett tror jeg det er helt avgjørende “å ha noe å gjøre på” under slik reiser. For meg ble det TV-serien. Derfor ble nesten alt av ventetid brukt til å sortere materiale og planlegge nye opptak. Dette hjalp på motivasjonen.

Værfast i full storm i Ramberg.
Alternative aktiviter mens vi venter på bedre vær

Etterhvert kom også vinteren på besøk. Dette bydde på andre utfordringer som ising på innsiden av vinduene, kondens på alle metalloverflater, snøstormer og særdeles kalde og våte seileforhold. 

De fleste har hørt ordtaket “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Det er jo forsåvidt enig i, men steike så mye det hjelper på stemningen med sol og oppholdsvær!

Frosten gjorde utstyret kaldt å bruke
Frostrøyk!
Snøstorm utenfor Tromsø.

Jeg lærte meg også å sette pris på en del av de hverdagslige tingene vi tar for gitt. Som f.eks å kunne dusje mer enn 1,5 minutt to ganger i uken, tilgang til drikkevann, strøm, og matbutikker, høyt nok tak til å stå oppreist, plass nok til å strekke armene til siden, alenetid og søvn. Det er uant mye lyder og bevegelser i en seilbåt så det var veldig sjeldent vi sov hele natten gjennom uten knirking, dunkelyder og vugging. Da måtte vi typisk ligge innerst i en havn med vindstille forhold. 

Heldigvis fant jeg en plass midt i båten hvor jeg kunne stå oppreist
Kondens fra vinduene førte til fuktige senger.

Jeg var jo helt sikker på at det ultimate livet var å være på reise nesten hele tiden og oppleve nye plasser og ting hver dag. Det tror jeg ikke nå lenger. På en måte er det litt befriende. At jeg ikke trenger å søke etter de store reisene hele tiden. Jeg trenger ikke gjøre noe nytt hver eneste dag. Jeg trenger en pause og “normal” hverdag for å sette pris på de gode dagene. 

Selvom innlegget høres sytete ut, er det en reise og opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Jeg lærte mye om meg selv, filming, vær og vind, seiling, kysten og dyreliv. Det var også mer enn nok opplevelser som fikk blodet til å bruse og adrenalinet til å skyte i været. Som f.eks når jeg satt alene på bunnen omringet av 10 haier samtidig, befant meg midt inne sildestimen til en spekkhogger eller når vi prøvde å redde seilet og  gummibåten i stormer utenfor Lofoten og Senja.

Midt i sildeball
Kjemper mot vind og bølger utenfor Lofoten.

Det er en reise jeg aldri kommer til å glemme, og når jeg tenker tilbake kan jeg nesten huske nesten hver eneste dag. Det kan jeg ikke si etter et “normalt” år.

Etter turen kjøpte jeg og Henrikke en liten bobil.
Litt enklere å vedlikeholde og enklere å bruke i hverdagen.